Folk gjør rare ting (noe som ser ut til å kunne bli en serie i flere deler)

Husmorgenet kikket nylig inn hos en venninne av meg (du vet hvem du er), da hun plutselig ble grepet av en stor trang til å sylte eller safte noe og koke kraft. Jeg spurte henne om hun hadde en oppgave som burde skrives og da måtte hun se seg nødt til å svare at nei, men det var alltids noe som burde leses eller noe som burde vaskes opp. Dette satte i gang en tankeprosess hos meg. Jeg har alltid sett for meg at folk som setter merkelige rekorder i Guinness Rekordbok, er folk som har for lite å gjøre. Nå har jeg etter nøyere ettertanke kommet fram til an annen konklusjon. Folk som bruker tiden sin på å sette Guinness rekorder har for mye å gjøre. Eller snarere. Folk som setter Guinness rekorder er folk som har ting å gjøre som de egentlig ikke har lyst til å gjøre.

Hva får for eksempel en mann til å sette seg fore å lage verdens lengste lenke av binders? Dersom mannen virkelig hadde kjedet seg så hadde han nok funnet på noe litt morsommere å gjøre, som for eksempel å gå på kino eller melde seg på et kurs av et eller annet slag, se på tv eller ta seg en fyll. Men mannen, la oss kalle ham Per, bestemmer seg heller for å lage verdens lengste binderslenke. Dette er ikke kjedsomhet, dette er latskap og unnasluntring på høyt nivå. Jeg skjønner hvor han kommer fra. Jeg er fullstendig klar over at det at jeg lager flere strikkeplagg i løpet av et år enn noe annet menneske jeg noen gang har møtt, står i direkte sammenheng til min aversjon mot rydding. Jeg er på alle måter klar over at det faktum at jeg av og til tar en ryddesjau likevel er et resultat av at min aversjon mot å lese til eksamen er enda større.

Hvorfor Per bestemmer seg for å lage en lenke av binders, og ikke gjøre noe litt mer matnyttig, det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men dette stopper meg jo selvfølgelig slettes ikke fra å prøve. Her er min forklaring. Den gang da Per var liten var det en dag hans mor sa til ham «Nå må du rydde opp byggeklossene dine vesle gutt, de ligger å flyter over alt!» men Per svarte «Jeg kan ikke det mamma for jeg skal bruke dem til å bygge verdens høyeste tårn.» moren hans lo litt for seg selv og sa «Jasså skal du det du? Hvor høyt skal det være da?» «Det skal rekke helt til månen.» svarte vesle Per «Så flink du er, du får gjøre det da, men når du er ferdig må du rydde bort byggeklossene dine.» sa mor hans Per. Dette festet seg i underbevisstheten til Per og han fikk det for seg at det er greit å sluntre unna så lenge man gjør det for å sette verdensrekorder. En dag etter at Per ble voksen spurte sjefen hans ham «Her Pedersen» For det var det Per het til etternavn «Herr Pedersen...» sa sjefen «...har du skrevet ferdig årsrapporten?» «Nei, det har jeg ikke,» sa Per «for jeg holder på å lage verdens lengste lenke av binders». Nå trodde selvfølgelig Per at sjefen skulle si «Jasså, gjør du det? Nei, men så flott da herr Pedersen, gjør det du, så kan du bare skrive den årsrapporten når du er ferdig med det». Men det var så klart ikke hva sjefen til Per sa, akkurat hva sjefen til Per sa skal vi ikke gå inn på her, men la oss bare si at Per fikk mye tid til å lage binderslenker.

Slik tror jeg at Guinness rekordholdere oppstår.

Visste du forresten at verdens lengste skjerf strikket av én enkelt person er 2,5 kilometer langt og strikket av en nordmann?

Se meg, se meg, se meg!

I følge NRK puls så tilhører vi “se meg”-generasjonen. Det er mulig at vår generasjon er opptatt av å bli sett. Det er mulig at vi eksponerer oss litt vel mye, de av oss som har hatt store deler av vår oppvekst på 90-tallet. Vi vil nok bli sett. Men ikke for enhver pris, ikke alle av oss i det minste. Vi tilhører ikke “se meg”-generasjonen, vi tilhører “se meg, men bare slik jeg vil du skal se meg”-generasjonen. De fleste av oss lever større eller mindre deler av våre liv på nett.

Vi er aktive på facebook, twitter og diverse bloggsider, men vi har nøye kontroll på hva i meddeler omverdenen. Jeg kjenner for eksempel mange som har ventet flere måneder etter at de har avsluttet et forhold før de sier på facebook at de er single. Mange, slik som meg selv, sier overhode ingenting på sider som facebook om hvordan kjærlighetslivet deres ser ut.

Det er sjelden du kan se på facebook at noen har mistet noen de er glade i , eller at de har blitt sakt opp fra jobben. Kort og godt kan man si at vi bare meddeler folk de tingen som ikke er tabubelagte. Vi har for eksempel få problemer med å fortelle våre facebookvenner at vi er sjukemeldte på grunn av en kraftig forkjølelse, men vi meddeler det ikke til allmuen dersom vi er sjukemeldte grunnet en depresjon. Den vi er på facebook eller andre nettsider er rett og slett ikke den vi er, men den vi vil at andre skal se oss som.

Nå må du ikke tro at jeg har fått det for meg at jeg her har kommet frem til en åpenbaring som ingen har kommet frem til før meg. Tro meg, jeg er klar over at dette er gammelt nytt. Det at NRK også kan meddele oss at det er de i alderen 40 og oppover som dummer seg mest ut på nett, er heller ikke noe som overasker de av oss som har en eller flere personer i denne aldersgruppen som venner på facebook.

Hvor mange ganger har du vel ikke ledd litt inni deg når du har sett ett eller annet bilde og tenkt “Haha, det der visste nok ikke h*n at alle kom til å se når h*n la det ut”, eller gremmet deg over at mor eller far har lagt ut et bilde av deg på nett som du slettes ikke ville ha der. De av oss som har vært aktive på nett i årevis har utviklet det som kalles nettvett. Før vi legger ut noe på nett så tenker vi som regel på hvorvidt vi ønsker at mor/far/læreren/sjefen/eksen/typen/dama/osv skal se det. Dersom vi kommer frem til at det vil vi ikke, så lar vi enten være å legge det ut eller vi sørger for å stille inn personvernet slik at de ikke kan se det. Når skal de litt eldre lære seg dette?

Noen har selvfølgelig flere sperrer enn andre, jeg har selv lagt ut mye på nett som jeg vet at mange andre ville holdt for seg selv. Samtidig vet jeg at jeg ikke har fortalt om ting menge andre ikke har problemer med å legge ut.

For eksempel kan jeg fint fortelle at jeg har en skikkelig dårlig dag, men samtidig forteller jeg sjelden nøyaktig hvorfor jeg har en dårlig dag. Dette fører ofte til at mange tror de vet hva som foregår oppe i hodet mitt, uten at de egentlig har den fjerneste anelse. Sånn kan det dessverre gå.

Jeg er av den mening at folk må få lov til å fortelle verden hva de enn måtte ha på hjertet. Det jeg ser på som problematisk er at mange forteller private ting til verden uten at de egentlig er klar over det. Jeg synes kanskje at mange burde ta seg et lite kurs i hvordan sosiale medier fungerer, selv om de kanskje ikke tror at de trenger det. Man trenger kanskje ikke å melde seg til kursing, men kanskje man skal huke tak i barn og barnebarn, slik at de kan gi en liten innføring. Også synes jeg at vi må være litt flinkere til å spørre “Du, visste du at Gud og hvermann kan se det du har lagt ut der?”

x-posted to livejournal.com

Something's got to give!

En pust i bakken, den første på det som virker som uker. Dagene flyter i hverandre, de er fylt opp av møter, forelesninger, saksdokumenter og pensum. Noen ganger har jeg tenkt at humøret mitt er veldig skiftende, før jeg kommer på at de ikke var i dag tidlig jeg var sur, men i går. Det går med to liter kaffe om dagen, minst, og jeg har ikke tid til å spise skikkelig. Sant og si så har jeg en stødig diet bestående av kaffe og lite annet, også en og annen øl utpå kveldinga da, dersom jeg ikke går rett hjem og stuper i seng.

Det rare er at jeg stort sett ikke føler meg utslitt, men full av liv og energi. Jeg kan ikke huske sist jeg var så fornøyd med livet, kanskje er det fordi jeg ikke har skikkelig tid til å tenke. I’m a girl on a mission, eller noe sånt. Jeg har et mål, de tingene jeg gjør har en mening og jeg kan se resultater. Det er ofte sånn når du studerer at du ikke helt klarer å se relevansen av det du jobber med. For eksempel kan det være vanskelig å se for en teologistudent hvorfor det skal være viktig å vite hvordan kirken fungerte i middelalderen for å bli en god prest. Det er ikke det at det ikke er interessant, men hvor er relevansen? Eller forresten, relevansen er der også, men hvor er den praktiske nytten? Nå gjør jeg ting, jeg sitter i møter, snakker med viktige mennesker og påvirker ting. Jeg kan observere at ting skjer.

Men selv om jeg ikke føler meg utslitt, så vet jeg at jeg er det. Jeg vet at dersom jeg ikke får en real pust i bakken snart. En pust i bakken som varer lengre an de to timene jeg har til rådighet fordi jeg møtte opp til et møte som ikke er før i morgen. Så kommer jeg til å falle mot en imaginær avgrunn. Få et realt slag i tryne. Møte den berømte veggen. Virkeligheten kommer til å fare hardt og brutalt innover meg og jeg kommer til å innse at døgnet bokstavelig talt ikke har mange nok timer. Ikke som en beskrivelse av hvor mye jeg har å gjøre, men som et faktum. Det kommer til å være for mye å gjøre til at jeg får tid til alt.

”Prioriteringer frøken Snupp!” ville mor mi ha sakt om jeg ringte henne og luftet tankene mine. ”Du sitter snart i alle utvalg, arbeids- og ressursgrupper som er nede på det universitetet, ’nei’ er et ord du må lære deg!” Og der har vi det, det er kjernen til alt og intet ’Something’s got to give!’ På et eller annet tidspunkt må jeg lære meg å si nei, selv om jeg elsker det. Jeg elsker alle vervene mine, jeg stortrives og så langt har jeg klart å sjonglere det. Studiene, jobben, vervene og privatlivet. Men nå må jeg si stopp, ikke mer nå, ikke mer nå frøken Snupp, da sprenger hodet ditt!

Ekklingen vemlingen...

...gid du datt og slo deg, hadde jeg hatt trillebår så neimen om jeg dro deg når du datt og slo deg.

Verden er litt ekkel i dag!

Noen ganger har jeg bare lyst til å gå inn i et lydtett rom og skrike av mine lungers fulle kraft. Kanskje ikke så lurt når grunnen til at jeg vil skrike er at jeg tror jeg holder på å få halsbetennelse (igjen). Godt vi har youtube til å sette oss i bedre humør. Dagens video er fra Comic Relief 2007 og får meg til å le så jeg nesten faller av stolen hver gang jeg ser den.