Refleksjonsstarter kaller de det og ber deg svare på alle mulige spørsmål, hva du kan, hva du vil lære, hva du er flink til, hva du ønsker å bli bedre til. Selvrefleksjon er enkelt når det bare er for deg selv i dine egne tanker. Jeg liker å tro at jeg er et relativt reflektert menneske som er veldig klar over hva jeg kan og ikke kan og hva jeg helst burde vært bedre til. Men når jeg skal sette det på et papir og andre mennesker skal lese det, da er det ikke enkelt. Også er det noe med det at vi kvinner fort bare legger merke til de negative sidene ved oss selv. ”Er du en god lytter.” Jeg er vel det, men jeg er redd for å stille påtrengende spørsmål, så når noen forteller meg noe så svarer jeg heller med en anekdote fra mitt eget liv enn å spørre ”og hvordan føltes det?” eller ”og hva tenker du rundt det?” også klarer jeg å dra samtalen inn på meg selv om jeg egentlig ikke mener det. Jeg liker jo egentlig ikke å snakke om meg selv en gang, men gjør det til stadighet.Det er det jeg gruer meg til ved dette semesteret, alle gruppesamtalene, all følingen, jeg vet ikke helt om jeg liker det. Det er ikke det at jeg ikke er et følelsesmenneske, hva nå enn det måtte bety, eller at jeg ikke kan snakke om følelsene mine. Jeg kan det, jeg synes noe av det verste som er i verden er å måtte fortelle folk hvor mye de betyr for meg, men jeg gjør det, og utover det så mener jeg at jeg er ganske god til å snakke om følelsene og tankene mine. Jeg vil bare gjøre det på eget initiativ, ikke i en gruppesamtale med folk jeg knapt kjenner og uten at jeg har noen som helst kontroll på hvor og når. Det er kunstig og det virker bare feil på meg. Men er det ikke dette jeg har etterlyst siden dag en på Teologisk Fakultet? Et fora for å lufte tanker rundt eget studie og sin egen fremtid som prest? Jo, men likevel, jeg gruer meg virkelig.
Tilbake til refleksjonen, den faglig sådan, jeg sitter her og tenker ”Shit, jeg husker ikke hva jeg kan?” Vi ble anbefalt å kanskje jobbe med det i grupper, jeg la ut en generell kommentar på facebook av typen ”De som vil kolokviere litt over refleksjonen kan møte meg der og der, da og da.” og ingen møtte opp. Kanskje en annen, ikkefaglig, ting jeg må jobbe med, bli flinkere til å be om hjelp.
