Denne bloggen er ganske død, jeg blogger nå her !

Mai 2011

En bok, flere bøker...

Mange av de bøkene jeg har lest i det siste er skrevet av folk som selv har valgt å publisere dem på Kindle store. Enkelte av de, som bøkene til Amanda Hocking, hadde spennende nok plot, men bar preg av å være skrevet av og for unge hormonfylte piker. For å si det med andre ord, i beste fall middelmådig litteratur som surfer på vampyrbølgen. Det at dama først nå har fått kontrakt med en stor utgiver, tror jeg kommer av at hun har fått stor suksess på tross av at bøkene hennes på ingen måte er noen kunstverk.

På den annen side har du forfattere som Karen McQuestion som skriver vidunderlig vakkert, sårt og skjørt, men likevel sterkt og gripende. Hennes A Scattered Life har et plot som burde ha fått meg til å miste interessen halvveis ut i første kapittel. I sted ble det en bok av den typen du sniker deg til å lese mellom forelesninger og på bussen selv om du bare skal to stopp, fordi du ikke klarer å vente til du kommer hjem. Etter min mening skal man være en ganske kapabel forfatter for å skrive en historie om tre helt vanlige liv og samtidig klare å binde leseren fra første til siste side. Anbefales.

Selvpublisering av bøker i den skala man kan gjøre på Kindle store er en relativt ny greie. Aldri før har så mange forfattere, med så få middler, gitt ut så mange bøker, på så kort tid. Det er lenge siden forfattere tok i bruk nett for å promotere seg selv. Lenge før bloggfenomenet ble allemannseie brukte unge skribenter blogger for å vise omverdenen hva de har kommet opp med. Jeg er selv en av mange som spydde ut halvdårlige dikt og litt småtullete noveller på livejournal, lenge før folk flest hadde den fjerneste anelse om hva en blogg var. Men nå er det nå en gang sånn at det er de aller færreste av oss som gidder å lese en hel bok i bloggform, jeg gidder i alle fall ikke. Og selv om du skulle bestemme deg for å legge ut en bok på bloggen din, så er sjansene store for at det slettes ikke er så mange som slumper til å finne den.

Selv med et godt manus er det ikke alltid så lett å bli publisert, manuset ditt må havne på skrivebordet til riktig person i riktig forlag for at det skal skje. Det er nok enklere å gjøre det selv, det vil si sjansene er større for at du får det til, men du må likevel jobbe adskillig hardere. Felles for de som har publisert bøkene sine selv på nett er at de har betalt noen for å være redaktør for bøkene sine. Bortsett fra det har de stort sett gjort alt selv. Mange lager til og med sine egne forsider, med varierende hell.

Så hva synes vi om selvpublisering på nett? Jeg tenker at det nok at terskelen for hva som gies ut nok blir lavere. Det er med selvpubliserte bøker som det er med selvpublisert musikk, enkelte mennesker burde kanskje tatt hintet når ingen ville gi dem ut. Men sånn som med musikk så kan man finne mange perler som ellers ville ha vært skjult for allmennheten. Det er jo også sånn at mange av de som gir ut på egenhånd, ikke an gang gidder å prøve veien via et forlag. Hvorfor skulle de det? De har tro på sitt eget arbeid og dessuten kutter de ut mellommannen, får mer av overskuddet selv og kan prise bøkene sine lavere slik at flere har råd til å kjøpe dem.

Nå må det sies at selv om jeg er forelsket i Kindle store, så kommer jeg aldri til å slutte å kjøpe bøker trykt på papir, det er noe eget med det. Og der er det et minus med selvpublisering. Selvpubliserte bøker kan endten bare kjøpes elektronisk eller i paperback, og det er kanskje et tap.

Likevel, selvpublisering, konklusjon: FOR!

Selvrefleksjon, smelrefleksjon.

Refleksjonsstarter kaller de det og ber deg svare på alle mulige spørsmål, hva du kan, hva du vil lære, hva du er flink til, hva du ønsker å bli bedre til. Selvrefleksjon er enkelt når det bare er for deg selv i dine egne tanker. Jeg liker å tro at jeg er et relativt reflektert menneske som er veldig klar over hva jeg kan og ikke kan og hva jeg helst burde vært bedre til. Men når jeg skal sette det på et papir og andre mennesker skal lese det, da er det ikke enkelt. Også er det noe med det at vi kvinner fort bare legger merke til de negative sidene ved oss selv. ”Er du en god lytter.” Jeg er vel det, men jeg er redd for å stille påtrengende spørsmål, så når noen forteller meg noe så svarer jeg heller med en anekdote fra mitt eget liv enn å spørre ”og hvordan føltes det?” eller ”og hva tenker du rundt det?” også klarer jeg å dra samtalen inn på meg selv om jeg egentlig ikke mener det. Jeg liker jo egentlig ikke å snakke om meg selv en gang, men gjør det til stadighet.

Det er det jeg gruer meg til ved dette semesteret, alle gruppesamtalene, all følingen, jeg vet ikke helt om jeg liker det. Det er ikke det at jeg ikke er et følelsesmenneske, hva nå enn det måtte bety, eller at jeg ikke kan snakke om følelsene mine. Jeg kan det, jeg synes noe av det verste som er i verden er å måtte fortelle folk hvor mye de betyr for meg, men jeg gjør det, og utover det så mener jeg at jeg er ganske god til å snakke om følelsene og tankene mine. Jeg vil bare gjøre det på eget initiativ, ikke i en gruppesamtale med folk jeg knapt kjenner og uten at jeg har noen som helst kontroll på hvor og når. Det er kunstig og det virker bare feil på meg. Men er det ikke dette jeg har etterlyst siden dag en på Teologisk Fakultet? Et fora for å lufte tanker rundt eget studie og sin egen fremtid som prest? Jo, men likevel, jeg gruer meg virkelig.

Tilbake til refleksjonen, den faglig sådan, jeg sitter her og tenker ”Shit, jeg husker ikke hva jeg kan?” Vi ble anbefalt å kanskje jobbe med det i grupper, jeg la ut en generell kommentar på facebook av typen ”De som vil kolokviere litt over refleksjonen kan møte meg der og der, da og da.” og ingen møtte opp. Kanskje en annen, ikkefaglig, ting jeg må jobbe med, bli flinkere til å be om hjelp.