HATER FRONTER !!!

Noen ganger er min egen dumhet overveldende.

To tusen ord om Augustin, synd og nåde. To tusen ord om en mann jeg har skrevet kanskje tjue tusen ord om før, piece of cake. Jeg bare lurer på en ting, en bitteliten ting, hva var det med meg som fikk meg til å tenke «Hmm... nå skal jeg pakke bort noen bøker. Hmm... hva skal jeg pakke bort tro? Jo, la meg meg pakke bort alle originallitteraturen jeg har av Augustin»? Jeg skal tross alt bare studere teologi fire år til, hva skal jeg med Augustin sine tekster? De er jo totalt unødvendige. Har du hørt på makan? At det går an å være så dum. Ikke bare har jeg pakket bort Confessiones, jeg har også lånt bort den utgaven jeg har av ‘Evil in western tradition’, eller hva den nå heter, som har utdrag fra Augustins tekster om synd. Jeg er så sinna på meg selv akkurat nå, men på den annen side, dersom jeg hadde hatt alle tekstene jeg følte at jeg trengte, så ville det være veldig vanskelig å begrense seg til to tusen ord.

Det er en første gang for alt...

... Altså, jeg mener ikke at alt bør prøves en gang, selv om noen gjør det. Jeg mener slettes ikke at alt må gjøres minst en gang, det jeg mener er at dersom man gjør noe nok ganger (i dette tilfellet: drikker for mye alkohol), så må man ta konsekvensene av det ( bli skikkelig fyllesjuk og spy dagen derpå).

Undertegnede har frem til nå kunnet skryte av at hun har vært fyllesjuk, men aldri spydd dagen derpå. Hun har spydd på fylla, å ja da, opptil flere ganger. Hun har spydd på fylla for så å drikke mer og spy enda mer, det har forekommet. Hun har spydd på fylla for så å legge seg og så stå opp igjen en time eller så senere og drikke enda mer (dog ikke spy en gang til), det har skjedd ved et tilfelle. Men hun har aldri før drukket, gått å lagt seg, våknet dagen derpå, vært våken i flere timer og så spydd.

«Da har hun heller aldri vært ordentlig fyllesjuk» sier du? Å jo da, hun har våknet opp kommet seg omtrent så langt som til badet, tatt en kort dusj, for så å gå tilbake til sengen og ligge i fosterstilling resten av dagen, mens hun har vugget frem og tilbake og døset inn og ut av en hvileløs søvn. Opptil flere ganger. Men aldri har hun spydd dagen derpå, før på søndag. På søndag var undertegnede bittelitt spysjuk.

Siden dette aldri har skjedd før, prøvde hun (i likhet med Dylan Moran i klippet under) å overbevise seg selv om at det nok var noe hun hadde spist, men hun klarte ikke å lure seg selv. Og etter seks og et halvt år (for frøkna var selvfølgelig aldri full før hun fylte atten :P) med fyll og fanteri, så var det vell på høy tid sier du?

Jeg (nok prat om meg selv tredjeperson nå) har merket meg at fyllesjuken blir verre med årene. Før kunne jeg gå skikkelig på flatfylla, legge meg, stå opp om morgenen å føle meg helt utafor og så være helt fin igjen litt utpå dagen. Det skjer aldri lenger. Jeg har snakket med andre som også aldri pleide å bli fyllesjuke, som plutselig har gått på en smell og etterpå blitt skikkelig dårlige hver dagen derpå. Hvis dette viser seg å være trenden heretter, så tror jeg at jeg kommer til å seriøst vurdere å slutte å drikke for godt.

En annen ting jeg har merket meg er at stoppknappen min, som tidligere alltid slo til på et visst punkt, nå bare funker av og til. Før kunne jeg drikke en viss mengde også visste jeg med meg selv at jeg ikke burde drikke mer, det hendte så klart at jeg likevel drakk mer, men kroppen sa i det minste fra. Nå er det ikke alltid at kroppen sier fra mer, noen ganger gjør den det, noen ganger ikke. På lørdag kveld sa kroppen ikke fra, det ene øyeblikket var jeg nesten edru, det neste var jeg hinsides. Som sakt, jeg håper ikke dette er begynnelsen på en ny trend.

Men det er ikke det verste, som herr Moran sier, det verste er at du våkner om morgenen og tror at du er helt fin!