Something's got to give!

En pust i bakken, den første på det som virker som uker. Dagene flyter i hverandre, de er fylt opp av møter, forelesninger, saksdokumenter og pensum. Noen ganger har jeg tenkt at humøret mitt er veldig skiftende, før jeg kommer på at de ikke var i dag tidlig jeg var sur, men i går. Det går med to liter kaffe om dagen, minst, og jeg har ikke tid til å spise skikkelig. Sant og si så har jeg en stødig diet bestående av kaffe og lite annet, også en og annen øl utpå kveldinga da, dersom jeg ikke går rett hjem og stuper i seng.

Det rare er at jeg stort sett ikke føler meg utslitt, men full av liv og energi. Jeg kan ikke huske sist jeg var så fornøyd med livet, kanskje er det fordi jeg ikke har skikkelig tid til å tenke. I’m a girl on a mission, eller noe sånt. Jeg har et mål, de tingene jeg gjør har en mening og jeg kan se resultater. Det er ofte sånn når du studerer at du ikke helt klarer å se relevansen av det du jobber med. For eksempel kan det være vanskelig å se for en teologistudent hvorfor det skal være viktig å vite hvordan kirken fungerte i middelalderen for å bli en god prest. Det er ikke det at det ikke er interessant, men hvor er relevansen? Eller forresten, relevansen er der også, men hvor er den praktiske nytten? Nå gjør jeg ting, jeg sitter i møter, snakker med viktige mennesker og påvirker ting. Jeg kan observere at ting skjer.

Men selv om jeg ikke føler meg utslitt, så vet jeg at jeg er det. Jeg vet at dersom jeg ikke får en real pust i bakken snart. En pust i bakken som varer lengre an de to timene jeg har til rådighet fordi jeg møtte opp til et møte som ikke er før i morgen. Så kommer jeg til å falle mot en imaginær avgrunn. Få et realt slag i tryne. Møte den berømte veggen. Virkeligheten kommer til å fare hardt og brutalt innover meg og jeg kommer til å innse at døgnet bokstavelig talt ikke har mange nok timer. Ikke som en beskrivelse av hvor mye jeg har å gjøre, men som et faktum. Det kommer til å være for mye å gjøre til at jeg får tid til alt.

”Prioriteringer frøken Snupp!” ville mor mi ha sakt om jeg ringte henne og luftet tankene mine. ”Du sitter snart i alle utvalg, arbeids- og ressursgrupper som er nede på det universitetet, ’nei’ er et ord du må lære deg!” Og der har vi det, det er kjernen til alt og intet ’Something’s got to give!’ På et eller annet tidspunkt må jeg lære meg å si nei, selv om jeg elsker det. Jeg elsker alle vervene mine, jeg stortrives og så langt har jeg klart å sjonglere det. Studiene, jobben, vervene og privatlivet. Men nå må jeg si stopp, ikke mer nå, ikke mer nå frøken Snupp, da sprenger hodet ditt!

Kaffe er dyrt i Japan, litt billigere enn i Norge så klart, men dyrt i forhold til alt annet her i landet. En trippel latte kan fort koste opp i mot det samme som en rett på restaurant, og da snakker jeg ikke om de billigste restaurantene. Nå skal det nevnes at en rett koster i nærheten av 500¥, litt over 33nkr og at man må ha minst to, ofte tre eller fire, for å bli i nærheten av mett. En trippel latte koster 450¥ på Starbucks(30nkr), mot 35-39nkr (noen ganger mer) i Norge. Det vil si 10nkr eller 150¥ mer enn jeg betaler hjemme på Lunds lille latte der jeg får vennepris. Så jeg tar meg ikke råd til å drikke tre, fire kopper kaffe om dagen her, sånn som det ofte kan bli hjemme, med tilgang til de ansattes kaffemaskin på TF og egen espressomaskin hjemme. Og varm kaffe i boks fra automat (som i kaffeautomat i stede for brusautomat), som er det billigste alternativet, smaker ikke godt overhodet. Men nok matte for i dag.

I dag her jeg vært å sett på templer, dessverre var det største templet i Asakusa, Asakusa Kannon Temple, dekket i plast på grunn av renovasjon, men jeg så bilder av det og jeg er ganske sikker på at det ser ut som de andre templene jeg så, bare større. Det er det nest størst tempelet i Japan, fra Edo perioden.

Også har jeg vært å kjøpt julegave til pappaen min, han bør være fornøyd med den for det er nok det dyreste jeg kommer til å kjøpe her i Japan, men jeg ser på det som en investering for jeg vet om folk som har betalt opptil ti ganger så mye for det samme i Norge og de er slett ikke like bra.

Feriens beste kommentar så langt (på søndag når vi var på vei hjem fra Harajuku): Jeg: «Haha, han japaneren som gikk forbi hadde på seg lusekofte!» Inger: «Kanskje han har ranet en bank!»

Når japanerene spør hvor jeg kommer fra og jeg svarer Norge, så lager de hutrelyd, slår armene rundt seg og sier "Cold!", når jeg forteller dem at det er under -20 om dagen hjemme blir de helt satt ut, her er det snakk om at det kanskje skal bli frost til natten og folket i Tokyo synes det er veldig kaldt. De ser litt rart på meg der jeg går rundt i vårjakka mi når det er +8 ute, men jeg må innrømme at jeg har blitt litt vandt til at det ikke er så kaldt og nå begynner jeg også å fryse litt om det kryper under +10, jeg kommer nok til å ta på meg vinterjakke når jeg skal ut å spise middag i kveld, for nå er det +1 ute.