Jeg prøver og prøver, hver eneste dag, å sette meg ned å begynne på det som forhåpentligvis skal bli en bok. Men det er en sperre der, noe som holder meg igjen, jeg mangler ikke fantasi, jeg mangler ikke talent, men jeg mangler motivasjon til å ta tak i det som finnes inne i hodet mitt og feste det til papiret, eller snarere skrive det inn på dataen min. Hva skal til for å skrive en bok? Jeg skulle ønske noen kunne gi meg en oppskrift på hvordan det burde gjøres. Det eneste jeg vet er at det krever tid, store mengder kaffe, en idé, motivasjon og en smule tålmodighet. Det er de to siste som er mangelvare hos meg. Jeg har en egen evnet til å miste interessen for hva det skulle være etter meget kort tid. jeg har gang på gang fått råd om å skrive en novellesamling i stede for en roman, jeg vil ikke det, men jeg har fått en idé, hva om jeg skriver en bok om en forfatter som skriver noveller, da kan jeg flette inn alle de små historiene som jeg sitter å sysler med fra dag til dag, inn i en større sammenheng som etterhvert blir en roman. Lurt hva?

Det er en følelse som av og til dukker opp uten at det er noen grunn til at den skal være der. En rastløs, utilpass følelse uten noen opplagt grunn. En følelse av at man burde vært alle andre steder og gjort alle andre ting enn det man gjør, selv om det man gjør i utgangspunktet er ganske fornuftig. Hvorfor denne følelsen? Jeg sitter på lesesalen, fornuftig. Jeg leser gresk, fornuftig. Jeg duster ikke på nettet annenhvert minutt (bare hvert tiende), fornuftig. Jeg burde egentlig ha hatt en veldig god følelese av å være på riktig sted og gjøre riktig ting. Men det har jeg ikke.

Jeg tror det kanskje kan ha noe med at det er sol og fint vær ute, kanskje for siste gang i høst, å gjøre og jeg sitter inne ved et skrivebord, mens jeg egentlig vil være ute og leke med kameraet mitt og mitt nye objektiv. Canon EF 50mm 1,8, I’m in love.
Det er noe med det!

Jeg har en enorm kjærlighet for duppedingser og dingsedutter, jeg må bare innrømme det en gang for alle, jeg like alle mulige dingser med finurlige funksjoner. Alt som kan gjøre livet enklere, morsommere eller mer spennende, I love it! Vil du se meg smile? Så vis meg din nyeste dings, eller eventuelt den kuleste halvdårlig sci-fi filmen du kan komme på (jo flere dingser det er i den jo bedre). Jeg kunne drept for en sonic screwdriver (da mener jeg ikke de du får kjøpt i lekebutikken, men en ordentlig en, sånn som The Doctor har).
Hvis du ikke regner med mitt nyanskaffede objektiv, så må min nye favorittdings være utbedringen av Genius funksjonen i iTunes, om det med rette kan kalles en dings da. Apple har skjønt det igjen, noe som vil si at Microsoft skjønner det om kanskje ti år.

På NRK har de nå begynt å sende en britisk serie om dingser, jeg sitter så klart helt klistra. Det er dingser for alt, det er en fjerne nupper på genseren dings, en skrelle poteter dings og en dings som du fester på hue så du kan spille dataspill med ansiktsmuskulaturen. Hva gir du meg?

Enkelte ting skiller SiO fra andre husverter, i dag morges når jeg sto opp var jeg ganske stressa, jeg forsov meg, var sent ute til gresktimen og alt i alt ganske sur. Jeg hadde ikke tid til å lage meg frokost, men tok likevel enn sviptur innom kjøkkenet for å se om jeg kunne oppdrive noe spiselig. Og der, midt på kjøkkenbordet lå en papirpose full av epler, med en koselig lapp som ønsker alle beboerene lykke til med høstsemesteret, hilsen SiO. Fra tid til annen så gjør de sånne koselige ting som dette, til jul får vi pepperkaker, etter jul en bøtte med vaskemidler og på begynnelsen av høstsemesteret får vi altså epler. Og dette føyer seg inn i rekken av ting som gjør SiO til, om ikke verdens beste husvert, så i det minste den beste husverten jeg har hatt. Har du ikke råd til å betale husleien den første? Ikke noe problem, bare betal den femtende når du får studielån. Liker du ikke de du bor med? Greit, vi finner et annet rom til deg. Skal du ha gjester på overnatting? Her, lån en madrass av oss. Det er så man blir helt varm om hjertet!

I praksis er det nå jeg og tre mannfolk som bor der jeg nå bor for tiden (vi er egentlig to damer, men hun andre bor nesten fast hos typen), det er en interessant opplevelse. Stort sett foretrekker jeg å bo med menn, menn er alt i alt enklere å bo med. Men det er en del ting med det å bo med menn som trekker ned. Så lenge vi var flere jenter enn gutter som bodde hos oss så ble alltid toalettsetet satt ned etter at noen forlot toalettet, ingen ville tørre å vaske stekepannene med såpe og ikke minst, hele leiligheten luktet ikke mann, sånn er det ikke nå lenger. Jeg har bodd med bare menn før og jeg har foretrukket det fremfor å bo sammen med bare kvinner, men etter å ha bodd sammen med to menn og to kvinner i over et år så har det gått opp for meg hvilken fordel det kan være å være i flertall, også når det gjelder kjønn.