Jeg kan hvis jeg vil, da får jeg det til.

"Yes we can!" sa presidenten, "No, he can't!" skrev klassekampen og la vekt på at demokratene kommer til å gjøre det dårlig i valget i USA i disse dager. Jeg har ikke fulgt så mye med, min interesse for amerikansk politikk dabbet av for alvor når jeg innså at heller ikke denne presidenten ville forandre verden noe nevneverdig til det bedre, så jeg har ikke fått helt med meg hvordan det gikk. Men jeg regner med at Klassekampen fikk rett, det hender av og til at de gjør det.

Dette skal ikke handle om presidenten, dette skal handle om meg, så egosentrisk er jeg at jeg skriver om meg selv i min egen blogg. Det skal handle om at "Yes I can!" "Ja, ich kann", "Je peux oui", "ναι μπορώ να", "Ja, eg kan!"

Den siste månedens harde jobbing med å forsøke å svare så godt som mulig på spørsmålet om teologiens plass ved universitetet, har mildt sakt gått ut over jobbingen med pensum. Jeg har fått lest nesten alt jeg skal, men skrivingen har det blitt så som så med. Så, selv om jeg har gjort en meget god jobb (bare for å skryte litt) med å forsvare fakultetet som jeg er så glad i, har jeg vært aldri så lite bekymret for min egen plass ved det samme fakultetet i fremtiden.

Men så... men så, fikk jeg lov til å skrive semesteroppgaven min om teologiens plass på universitetet, ikke bare det, jeg fikk beskjed om at dette var et veldig godt tema for en semesteroppgave i det faget jeg tar inneværende semester. Jeg skal si deg det ble jubel på mitt lille kontor. Det var godt det nærmet seg litt utpå kvelden når jeg fikk beskjeden, for jeg løp ut i gangen og hoppet litt opp og ned mens jeg hvisket, så intenst det er mulig å hviske, "Jeg får lov, jeg får lov, jeg får lov!" og hadde det vært litt tidligere på dagen så hadde vel halve fakultetet (i det minste den halvdelen som ikke kjenner meg så godt) trodd at det hadde tørna for den stakkars TSU-lederen.

Så jeg kan, hvis jeg vil så kan jeg, og det vil jeg og jeg kan hvis jeg vil og da får jeg det nok helt sikkert til. Å skrive en heidundrende god oppgave mener jeg. Jeg går for en A, en stor A som helt sikkert hadde fått et pluss foran seg hvis jeg gikk på skole i Amerika, en sånn A går jeg for. Ønsk meg lykke til!

15 vs 25

Forskjellen på å være 15 og 25 er at, når du er 15 har du til vanlig på deg alt du har av sminke i sminkepungen og når du skal på fest tar du på et ekstra lag av alt sammen. Mens når du er 25 og skal på fest, så hender det at du gidder å ta på maskara på øyevippene under øyet også.
Når du er 15 så bryr du deg egentlig om hva foreldrene dine tenker om deg, men du oppfører deg dårlig mot dem for å bevise for deg selv og verden at du ikke gjør det. Når du er 25 så betyr det ikke så mye fra eller til hva foreldrene dine synes, derfor gidder du ikke å gjøre noe for å provosere dem for det er ikke verdt bryet.
Når du er 15 er du ung nok til at det ser bra ut med din helt egne crazy individuelle stil, men du er for ung til å tørre. Når du er 25 er du gammel nok til å tørre å ha din helt egne crazy individuelle stil, men du begynner å bli for gammel til at det ser bra ut.
Når du er 15 er du for ung til å komme inn på alle de kule konsertene, når du er 25 er du for gammel til å orke.
Når du er 15 føler du at du er voksen og verden er urettferdig som ikke ser deg som det, når du er 25 føler du at du fortsatt er et barn og verden er urettferdig som ser deg som voksen.

Klippe sauen, vaske ulla, karde ulla og spinne han til tråd!

Jeg tenkte at jeg skulle begynne å spinne mitt eget garn. Det skal visst ikke ta lang tid før du blir like god som denne damen:

HATER FRONTER !!!

Noen ganger er min egen dumhet overveldende.

To tusen ord om Augustin, synd og nåde. To tusen ord om en mann jeg har skrevet kanskje tjue tusen ord om før, piece of cake. Jeg bare lurer på en ting, en bitteliten ting, hva var det med meg som fikk meg til å tenke «Hmm... nå skal jeg pakke bort noen bøker. Hmm... hva skal jeg pakke bort tro? Jo, la meg meg pakke bort alle originallitteraturen jeg har av Augustin»? Jeg skal tross alt bare studere teologi fire år til, hva skal jeg med Augustin sine tekster? De er jo totalt unødvendige. Har du hørt på makan? At det går an å være så dum. Ikke bare har jeg pakket bort Confessiones, jeg har også lånt bort den utgaven jeg har av ‘Evil in western tradition’, eller hva den nå heter, som har utdrag fra Augustins tekster om synd. Jeg er så sinna på meg selv akkurat nå, men på den annen side, dersom jeg hadde hatt alle tekstene jeg følte at jeg trengte, så ville det være veldig vanskelig å begrense seg til to tusen ord.

Det er en første gang for alt...

... Altså, jeg mener ikke at alt bør prøves en gang, selv om noen gjør det. Jeg mener slettes ikke at alt må gjøres minst en gang, det jeg mener er at dersom man gjør noe nok ganger (i dette tilfellet: drikker for mye alkohol), så må man ta konsekvensene av det ( bli skikkelig fyllesjuk og spy dagen derpå).

Undertegnede har frem til nå kunnet skryte av at hun har vært fyllesjuk, men aldri spydd dagen derpå. Hun har spydd på fylla, å ja da, opptil flere ganger. Hun har spydd på fylla for så å drikke mer og spy enda mer, det har forekommet. Hun har spydd på fylla for så å legge seg og så stå opp igjen en time eller så senere og drikke enda mer (dog ikke spy en gang til), det har skjedd ved et tilfelle. Men hun har aldri før drukket, gått å lagt seg, våknet dagen derpå, vært våken i flere timer og så spydd.

«Da har hun heller aldri vært ordentlig fyllesjuk» sier du? Å jo da, hun har våknet opp kommet seg omtrent så langt som til badet, tatt en kort dusj, for så å gå tilbake til sengen og ligge i fosterstilling resten av dagen, mens hun har vugget frem og tilbake og døset inn og ut av en hvileløs søvn. Opptil flere ganger. Men aldri har hun spydd dagen derpå, før på søndag. På søndag var undertegnede bittelitt spysjuk.

Siden dette aldri har skjedd før, prøvde hun (i likhet med Dylan Moran i klippet under) å overbevise seg selv om at det nok var noe hun hadde spist, men hun klarte ikke å lure seg selv. Og etter seks og et halvt år (for frøkna var selvfølgelig aldri full før hun fylte atten :P) med fyll og fanteri, så var det vell på høy tid sier du?

Jeg (nok prat om meg selv tredjeperson nå) har merket meg at fyllesjuken blir verre med årene. Før kunne jeg gå skikkelig på flatfylla, legge meg, stå opp om morgenen å føle meg helt utafor og så være helt fin igjen litt utpå dagen. Det skjer aldri lenger. Jeg har snakket med andre som også aldri pleide å bli fyllesjuke, som plutselig har gått på en smell og etterpå blitt skikkelig dårlige hver dagen derpå. Hvis dette viser seg å være trenden heretter, så tror jeg at jeg kommer til å seriøst vurdere å slutte å drikke for godt.

En annen ting jeg har merket meg er at stoppknappen min, som tidligere alltid slo til på et visst punkt, nå bare funker av og til. Før kunne jeg drikke en viss mengde også visste jeg med meg selv at jeg ikke burde drikke mer, det hendte så klart at jeg likevel drakk mer, men kroppen sa i det minste fra. Nå er det ikke alltid at kroppen sier fra mer, noen ganger gjør den det, noen ganger ikke. På lørdag kveld sa kroppen ikke fra, det ene øyeblikket var jeg nesten edru, det neste var jeg hinsides. Som sakt, jeg håper ikke dette er begynnelsen på en ny trend.

Men det er ikke det verste, som herr Moran sier, det verste er at du våkner om morgenen og tror at du er helt fin!

Folk gjør rare ting (noe som ser ut til å kunne bli en serie i flere deler)

Husmorgenet kikket nylig inn hos en venninne av meg (du vet hvem du er), da hun plutselig ble grepet av en stor trang til å sylte eller safte noe og koke kraft. Jeg spurte henne om hun hadde en oppgave som burde skrives og da måtte hun se seg nødt til å svare at nei, men det var alltids noe som burde leses eller noe som burde vaskes opp. Dette satte i gang en tankeprosess hos meg. Jeg har alltid sett for meg at folk som setter merkelige rekorder i Guinness Rekordbok, er folk som har for lite å gjøre. Nå har jeg etter nøyere ettertanke kommet fram til an annen konklusjon. Folk som bruker tiden sin på å sette Guinness rekorder har for mye å gjøre. Eller snarere. Folk som setter Guinness rekorder er folk som har ting å gjøre som de egentlig ikke har lyst til å gjøre.

Hva får for eksempel en mann til å sette seg fore å lage verdens lengste lenke av binders? Dersom mannen virkelig hadde kjedet seg så hadde han nok funnet på noe litt morsommere å gjøre, som for eksempel å gå på kino eller melde seg på et kurs av et eller annet slag, se på tv eller ta seg en fyll. Men mannen, la oss kalle ham Per, bestemmer seg heller for å lage verdens lengste binderslenke. Dette er ikke kjedsomhet, dette er latskap og unnasluntring på høyt nivå. Jeg skjønner hvor han kommer fra. Jeg er fullstendig klar over at det at jeg lager flere strikkeplagg i løpet av et år enn noe annet menneske jeg noen gang har møtt, står i direkte sammenheng til min aversjon mot rydding. Jeg er på alle måter klar over at det faktum at jeg av og til tar en ryddesjau likevel er et resultat av at min aversjon mot å lese til eksamen er enda større.

Hvorfor Per bestemmer seg for å lage en lenke av binders, og ikke gjøre noe litt mer matnyttig, det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men dette stopper meg jo selvfølgelig slettes ikke fra å prøve. Her er min forklaring. Den gang da Per var liten var det en dag hans mor sa til ham «Nå må du rydde opp byggeklossene dine vesle gutt, de ligger å flyter over alt!» men Per svarte «Jeg kan ikke det mamma for jeg skal bruke dem til å bygge verdens høyeste tårn.» moren hans lo litt for seg selv og sa «Jasså skal du det du? Hvor høyt skal det være da?» «Det skal rekke helt til månen.» svarte vesle Per «Så flink du er, du får gjøre det da, men når du er ferdig må du rydde bort byggeklossene dine.» sa mor hans Per. Dette festet seg i underbevisstheten til Per og han fikk det for seg at det er greit å sluntre unna så lenge man gjør det for å sette verdensrekorder. En dag etter at Per ble voksen spurte sjefen hans ham «Her Pedersen» For det var det Per het til etternavn «Herr Pedersen...» sa sjefen «...har du skrevet ferdig årsrapporten?» «Nei, det har jeg ikke,» sa Per «for jeg holder på å lage verdens lengste lenke av binders». Nå trodde selvfølgelig Per at sjefen skulle si «Jasså, gjør du det? Nei, men så flott da herr Pedersen, gjør det du, så kan du bare skrive den årsrapporten når du er ferdig med det». Men det var så klart ikke hva sjefen til Per sa, akkurat hva sjefen til Per sa skal vi ikke gå inn på her, men la oss bare si at Per fikk mye tid til å lage binderslenker.

Slik tror jeg at Guinness rekordholdere oppstår.

Visste du forresten at verdens lengste skjerf strikket av én enkelt person er 2,5 kilometer langt og strikket av en nordmann?

Se meg, se meg, se meg!

I følge NRK puls så tilhører vi “se meg”-generasjonen. Det er mulig at vår generasjon er opptatt av å bli sett. Det er mulig at vi eksponerer oss litt vel mye, de av oss som har hatt store deler av vår oppvekst på 90-tallet. Vi vil nok bli sett. Men ikke for enhver pris, ikke alle av oss i det minste. Vi tilhører ikke “se meg”-generasjonen, vi tilhører “se meg, men bare slik jeg vil du skal se meg”-generasjonen. De fleste av oss lever større eller mindre deler av våre liv på nett.

Vi er aktive på facebook, twitter og diverse bloggsider, men vi har nøye kontroll på hva i meddeler omverdenen. Jeg kjenner for eksempel mange som har ventet flere måneder etter at de har avsluttet et forhold før de sier på facebook at de er single. Mange, slik som meg selv, sier overhode ingenting på sider som facebook om hvordan kjærlighetslivet deres ser ut.

Det er sjelden du kan se på facebook at noen har mistet noen de er glade i , eller at de har blitt sakt opp fra jobben. Kort og godt kan man si at vi bare meddeler folk de tingen som ikke er tabubelagte. Vi har for eksempel få problemer med å fortelle våre facebookvenner at vi er sjukemeldte på grunn av en kraftig forkjølelse, men vi meddeler det ikke til allmuen dersom vi er sjukemeldte grunnet en depresjon. Den vi er på facebook eller andre nettsider er rett og slett ikke den vi er, men den vi vil at andre skal se oss som.

Nå må du ikke tro at jeg har fått det for meg at jeg her har kommet frem til en åpenbaring som ingen har kommet frem til før meg. Tro meg, jeg er klar over at dette er gammelt nytt. Det at NRK også kan meddele oss at det er de i alderen 40 og oppover som dummer seg mest ut på nett, er heller ikke noe som overasker de av oss som har en eller flere personer i denne aldersgruppen som venner på facebook.

Hvor mange ganger har du vel ikke ledd litt inni deg når du har sett ett eller annet bilde og tenkt “Haha, det der visste nok ikke h*n at alle kom til å se når h*n la det ut”, eller gremmet deg over at mor eller far har lagt ut et bilde av deg på nett som du slettes ikke ville ha der. De av oss som har vært aktive på nett i årevis har utviklet det som kalles nettvett. Før vi legger ut noe på nett så tenker vi som regel på hvorvidt vi ønsker at mor/far/læreren/sjefen/eksen/typen/dama/osv skal se det. Dersom vi kommer frem til at det vil vi ikke, så lar vi enten være å legge det ut eller vi sørger for å stille inn personvernet slik at de ikke kan se det. Når skal de litt eldre lære seg dette?

Noen har selvfølgelig flere sperrer enn andre, jeg har selv lagt ut mye på nett som jeg vet at mange andre ville holdt for seg selv. Samtidig vet jeg at jeg ikke har fortalt om ting menge andre ikke har problemer med å legge ut.

For eksempel kan jeg fint fortelle at jeg har en skikkelig dårlig dag, men samtidig forteller jeg sjelden nøyaktig hvorfor jeg har en dårlig dag. Dette fører ofte til at mange tror de vet hva som foregår oppe i hodet mitt, uten at de egentlig har den fjerneste anelse. Sånn kan det dessverre gå.

Jeg er av den mening at folk må få lov til å fortelle verden hva de enn måtte ha på hjertet. Det jeg ser på som problematisk er at mange forteller private ting til verden uten at de egentlig er klar over det. Jeg synes kanskje at mange burde ta seg et lite kurs i hvordan sosiale medier fungerer, selv om de kanskje ikke tror at de trenger det. Man trenger kanskje ikke å melde seg til kursing, men kanskje man skal huke tak i barn og barnebarn, slik at de kan gi en liten innføring. Også synes jeg at vi må være litt flinkere til å spørre “Du, visste du at Gud og hvermann kan se det du har lagt ut der?”

x-posted to livejournal.com

Something's got to give!

En pust i bakken, den første på det som virker som uker. Dagene flyter i hverandre, de er fylt opp av møter, forelesninger, saksdokumenter og pensum. Noen ganger har jeg tenkt at humøret mitt er veldig skiftende, før jeg kommer på at de ikke var i dag tidlig jeg var sur, men i går. Det går med to liter kaffe om dagen, minst, og jeg har ikke tid til å spise skikkelig. Sant og si så har jeg en stødig diet bestående av kaffe og lite annet, også en og annen øl utpå kveldinga da, dersom jeg ikke går rett hjem og stuper i seng.

Det rare er at jeg stort sett ikke føler meg utslitt, men full av liv og energi. Jeg kan ikke huske sist jeg var så fornøyd med livet, kanskje er det fordi jeg ikke har skikkelig tid til å tenke. I’m a girl on a mission, eller noe sånt. Jeg har et mål, de tingene jeg gjør har en mening og jeg kan se resultater. Det er ofte sånn når du studerer at du ikke helt klarer å se relevansen av det du jobber med. For eksempel kan det være vanskelig å se for en teologistudent hvorfor det skal være viktig å vite hvordan kirken fungerte i middelalderen for å bli en god prest. Det er ikke det at det ikke er interessant, men hvor er relevansen? Eller forresten, relevansen er der også, men hvor er den praktiske nytten? Nå gjør jeg ting, jeg sitter i møter, snakker med viktige mennesker og påvirker ting. Jeg kan observere at ting skjer.

Men selv om jeg ikke føler meg utslitt, så vet jeg at jeg er det. Jeg vet at dersom jeg ikke får en real pust i bakken snart. En pust i bakken som varer lengre an de to timene jeg har til rådighet fordi jeg møtte opp til et møte som ikke er før i morgen. Så kommer jeg til å falle mot en imaginær avgrunn. Få et realt slag i tryne. Møte den berømte veggen. Virkeligheten kommer til å fare hardt og brutalt innover meg og jeg kommer til å innse at døgnet bokstavelig talt ikke har mange nok timer. Ikke som en beskrivelse av hvor mye jeg har å gjøre, men som et faktum. Det kommer til å være for mye å gjøre til at jeg får tid til alt.

”Prioriteringer frøken Snupp!” ville mor mi ha sakt om jeg ringte henne og luftet tankene mine. ”Du sitter snart i alle utvalg, arbeids- og ressursgrupper som er nede på det universitetet, ’nei’ er et ord du må lære deg!” Og der har vi det, det er kjernen til alt og intet ’Something’s got to give!’ På et eller annet tidspunkt må jeg lære meg å si nei, selv om jeg elsker det. Jeg elsker alle vervene mine, jeg stortrives og så langt har jeg klart å sjonglere det. Studiene, jobben, vervene og privatlivet. Men nå må jeg si stopp, ikke mer nå, ikke mer nå frøken Snupp, da sprenger hodet ditt!

Ekklingen vemlingen...

...gid du datt og slo deg, hadde jeg hatt trillebår så neimen om jeg dro deg når du datt og slo deg.

Verden er litt ekkel i dag!

Noen ganger har jeg bare lyst til å gå inn i et lydtett rom og skrike av mine lungers fulle kraft. Kanskje ikke så lurt når grunnen til at jeg vil skrike er at jeg tror jeg holder på å få halsbetennelse (igjen). Godt vi har youtube til å sette oss i bedre humør. Dagens video er fra Comic Relief 2007 og får meg til å le så jeg nesten faller av stolen hver gang jeg ser den.

Du og jeg beibi!

Og bare fordi jeg er i humør for å dele i dag, så skal du få en sang til (tekst under videoen)

don't you worry, there my honey
we might not have any money
but we've got our love to pay the bills

maybe I think you're cute and funny,
maybe I wanna do what bunnies do with you,
if you know what I mean

Oh, let's get rich and buy our parents homes in the South of France
let's get rich and give everybody nice sweaters
and teach them how to dance
let's get rich and build our house on a mountain
making everybody look like ants
from way up there, you and I, you and I, you and I,

well you might be a bit confused
and you might be a little bit bruised
but baby how we spoon like no one else
so I will help you read those books
if you will soothe my worried looks
and we will put the lonesome on the shelf

oh lets get rich and buy our parents homes in the South of France
let's get rich and give everybody nice sweaters
and teach them how to dance
let's get rich and build our house on a mountain
making everybody look like ants
from way up there you and I, you and I, you and I

oh, lets get rich and buy our parents homes in the south of France
let's get rich and give everybody nice sweaters
and teach them how to dance
let's get rich and build our house on a mountain
making everybody look like ants
from way up there you and I, you and I, you and I

Frokost hos Gullsmeden!

Dette er en av de fineste sangene jeg vet om i verden fra en av de fineste filmene jeg vet om, og om du ikke hadde tippet det før nå, her kommer litt unyttig Breakfast at Tiffany's triva:

1. Mange har sett filmen mange ganger uten å få det med seg, men Holly Golightly, Audrey Hepburns karakter i filmen, er luksusprostituert.

2. Hepburn synger Moon River selv, i motsetting til sangene hennes i My Fair Lady, som er voice over, fordi de ikke regnet med at hun var god nok til å synge og hyret inn en 'bedre' sanger. Faktisk er Moon River skrevet for å passe hennes stemme.

3. For deg som kan spille gitar, legg merke til at Hepburn bruker riktige grep når hun spiller sangen i filmen, i motsetning til hva som ofte er vanlig i mange filmer.

4. Truman Capote, som skrev boken filmen bygger på, ville egentlig at Marilyn Monroe skulle spille rollen som Holly Golightly og var aldri fornøyd med at Audrey fikk rollen i stede. (men det er vi ;)) Monroe ble ikke tilbudt rollen en gang, da produksjonselskapet følte at hun var for opplagt for den (tilbake til punkt. 1, du ville skjønt det med en gang om det var Monroe)

5. På en auksjon i 2006 ble en av kjolene designet av Givenchy med tanke på at Audrey skulle bruke den i filmen (den ble aldri brukt) solgt for £467 200 eller 4 432 793,59 Nkr etter dagens kurs.

6. Hepburn omtalte rollen som Holly Golightly som en av de vanskeligste rollene hun hadde gjort i sin karriere, da Holly er en meget utadvendt karakter og hun selv var en meget innadvendt person.

7. Mange tror at George Peppard, som spilte Paul Varjak i filmen, var mye eldre enn Hepburn, i virkeligheten var han bare et år eldre enn henne. I motsetning til motspillere hun hadde i tidligere filmer, som ofte var betraktelig eldre enn henne. (f.eks. Humphrey Bogart i Sabrina, som var 30 år eldre enn henne og Fred Astaire i Funny Face, som også var 30 år eldre enn henne)

8. Produsent Richard Shepherd har uttalt at det er en eneste ting han ville ha forandret ved filmen og det er Mickey Rooney som Mr. Yunioshi, ellers er den perfekt. Filmen har også blitt kritisert på grunn av at de valgte å bruke en hvit mann og sminke han opp som en meget stereotyp japaner, i stede for å hyre inn en ordentlig japaner til å gjøre rollen. Mest trolig er Sheperds uttalelse et svar på denne kritikken.

Herr Andersens uforutsette død.

Det var da også en begynnelse, tenkte herr Andersen i det han så frontlyktene komme mot ham i en rasende fart. Det var akkurat det han tenkte, for det var sånn Andersen var. Andersen var en optimist utenom det vanlige, han så aldri endelser, bare begynnelser, fordi for Andersen var en hver slutt en begynnelse på noe annet. Hver morgen når han sto opp så tenkte han på det som begynnelsen på resten av hans liv, og når han la seg om kvelden så tenkte han på det som begynnelsen på en god natts søvn som skulle gå over i begynnelsen på en ny dag. Så når Andersen så frontlyktene på bilen komme mot ham i for stor hastighet til at han kunne reagere, så tenkte han ikke at dette var slutten på livet, men snarere begynnelsen på døden. Dersom det skulle vise seg at det ikke fantes noe liv etter døden, så hadde altså Andersen blitt en meget skuffet mann. Ikke for det, da hadde det jo heller ikke vært noen Andersen som kunne ha blitt skuffet.

Nå hadde det seg jo slettes ikke sånn at Andersen alltid hadde vært en usedvanlig optimistisk mann, snarere tvert om, men livet hadde lært ham at dersom man bare så de negative sidene så var det ikke mye til liv å snakke om. Tidligere hadde Andersen begynt hver dag med et stilferdig ønske om å slippe å begynne dagen, det var den gang da livet hans stort sett besto av å lage statistikker ut av spørreskjemaer som folk hadde fylt ut. Hans store ønske om å slippe å stå opp av sengen hadde mye å gjøre med at han ikke hadde noen videre stor interesse for å finne ut om folk foretrakk brunost fremfor kaviar på brødskivene sine, eller om folk som het Per og var fabrikkarbeidere oftere stemte Arbeiderpartiet enn folk som het Ola og jobbet som avløsere på gård.

Altså hadde her Andersen på denne tiden et meget kjedelig å forutsigbart liv, og han hadde nok ikke syntes det var så forferdelig dersom det plutselig skulle ta slutt en dag. Men det var ikke det som skjedde, det som skjedde var noe helt annet og mye mer spennende.

En dag, ikke lenge etter hans femtiende fødselsdag skjedde det som skulle forandre herr Andersens liv for alltid. Den dagen fant herr Andersen Gud i en kakeboks. Selvfølgelig var det ikke slik at herr Andersen åpnet en kakeboks og inne i denne kakeboksen satt Gud. Hvis det hadde vært tilfellet så hadde nok også det forandret herr Andresens liv for alltid, men på en helt annen måte. Dersom det hadde vært tilfellet så hadde nok herr Andersen blitt sperret inne på et sted med myke vegger og pleiere med forståelsesfulle stemmer som snakket til ham som et barn. Nå er det heldigvis ikke slik at herr Andersen bokstavelig talt fant Gud inne i en kakeboks, men han fant en gammel kakeboks som hadde tilhørt hans bestemor en dag han ryddet på loftet, og det å se den kakeboksen ga ham en opplevelse som satte igang en prosess i ham som til slutt skulle føre til at han noen uker senere kom frem til den konklusjon at han hadde funnet Gud. Det igjen satte igang den prosessen som etter sin tid skulle føre frem mot herr Andersens forandrede og uhorvelig positive holdning til livet.

Han skulle komme til å tenke på den dagen da han fant kakeboksen som den første dagen i sitt nye liv, og det var i forlengelse av dette at han skulle komme til å tenke på hver lille ting, hvert eneste sekund av tilværelsen som en ny begynnelse. Så derfor var det siste herr Andersen tenkte før bilen traff ham i nitti kilometer i timen: «Jaja, det kommer til å bli litt av en omstilling, men det er nå likefullt en begynnelse!»

iPad, unødvendig dings eller revolusjonerende nyskapning?

Jeg tipper de fleste av mine lesere allerede er leie av å lese og høre om iPad, men jeg føler samtidig at det forventes av meg som dings elskende person, eller mer spesifikt appledings elskende person, at jeg skal kommentere denne nyvinningen.

Min første tanke var, som for de fleste andre jeg har snakket med om saken: “Hva i heite helvete skal jeg med den greia der?”
For tingen er den at jeg har en 24’’ iMac, en MacBook Air, en iPhone, en iPod classic 120mb og en iPod shuffle. I tillegg har jeg et kompaktkamera, ett Canon 400D, utallige usb-penner i forskjellige farger og fasonger, og massevis av andre brukelige og ubrukelige dingser. Tingen er at jeg kan ikke komme på det behov jeg måtte ha som iPad kan dekke som ikke allerede lar seg dekke av en eller flere av mine andre dingser. Så tenkte jeg, kanskje iPad kunne gjøre en eller flere av de andre dingsene overflødige? Men det kan den heller ikke. Det eneste med den jeg virkelig liker er hvordan de har lagt opp iCal og iBooks, og det er sånn jeg ser det ikke nok til å rettferdiggjøre å bruke 499$ på den. Slik jeg ser det blir iPad enda en dings i tillegg til alle de andre dingsene, enda en ting å putte i veska.

I min veske har jeg til enhver tid en hel rekke greier, for å forklare hva jeg vil at iPad skal gjøre så må jeg åpne den magiske døren (eller glidelåsen om dere vil) til min veske for dere.
Når jeg kommer på skolen/jobben om morgenen så har jeg i min veske:

1 MacBook air
1 iPhone
1 iPod
1 lader til MacBooken
1 lader til iPhone/iPod
1 penal
1-3 notatbøker
1 roman
1 Dagsplanlegger
2-3 pensumbøker
Aftenposten
Klassekampen og/eller Dagsavisen
30-80 A4-sider med sakspapirer, høringsnotater, referater o.s.v.
Lommebok
Nøkler
Div. ting jeg kunne fått bruk for i løpet av dagen som håndkrem, leppepomade, hårstrikk,

For at jeg skal se på det som en god investering må mitt veskeinnhold etter innkjøp av iPad være:

1 iPad
1 iPhone
1 felles lader for iPad/iPhone
Lommebok
Nøkler
ting jeg kunne fått bruk for i løpet av dagen som håndkrem, leppepomade, hårstrikk.

Okay, jeg tror du nå har en viss oversikt over hva jeg vil at iPad skal være, men jeg skal likevel liste opp ti punkter.
Nr. 1.
Dingsen har alt for lav lagringskapasitet, dersom den skal erstatte min bærbare, så må den i det minste ha like mye lagringskapasitet som min bærbare, helst mer.

Nr. 2.
OSen. Mange har nevnt at de heller vil ha en forenklet versjon av OS X fremfor en forbedret versjon av iPhone sin OS. Jeg sier, gi oss en kombo. Jeg vil ha et OS med brukervennligheten og funksjonaliteten til iPhone og kapasiteten til OS X.

Nr. 3.
Jeg vil ha pages, numbers og kaynote, ikke bare en forenklet versjon, jeg vil ha alle funksjonene jeg har på min bærbare og stasjonære, bare tilpasset den nye plattformen.

Nr. 4.
Det er viktig at iBooks store virkelig er bra og at alt som gies ut av bøker også kommer ut her. Slik at jeg om ti år kan si det samme som jeg i dag sier om CDer og iTunes store. “Jeg har ikke kjøpt en bok siden 2012 og jeg har ikke gått glipp av noe” (hvis noen lurte så er det jeg sier om CDer: “Jeg har ikke kjøpt en CD siden 2004 og jeg har ikke gått glipp av noe”) og det må gjelde fagbøker, så vel som skjønnlitteratur.

Nr. 5.
Avisnæringen må se mulighetene i denne nye dingsen. Jeg kan ikke fordra å lese nettaviser. Jeg leser dem, men jeg synes de er rotete, lite funksjonelle og uoversiktlige. Når jeg leser nettaviser på min iPad, så vil jeg ikke ha følelsen av å lese en nettavis på en liten datamaskin uten tastatur, jeg vil føle at jeg sitter med en papiravis i et mindre format. I fremtiden vil jeg i stede for å abonnere på aviser på døra, abonnere på aviser på iPaden min.

Nr. 6.
Og denne er viktig, jeg vil ha muligheten til å ha flere vinduer åpne på en gang, på samme måte som på en dataskjerm.

Nr. 7.
Jeg vil kunne koble kameraet mitt direkte til iPaden.

Nr. 8.
Jeg vil ha minst en USB 2.0 port, helst 3 eller 4 (Da noe av det jeg irriterer meg mest over med min MacBook Air er at den kun har en USB 2.0 port)

Nr. 9.
Jeg vil ha norsk language support, keyboard support og dictionary support.

Nr. 10.
Jeg vil faktisk at dingsen skal være litt større, på størrelsen med et A4-ark hadde vært genialt.

Det er også en del andre ting som må til for at min drøm om mindre veskeinnhold og bedre rygg skal bli virkelighet, blant annet må fremtidens iPhone få bedre lagringskapasitet, minst 120GB, men det er noe for en annen gang.
Som du sikkert skjønner, så vil jeg at iPad skal være en mer brukervennlig og nyskapende bærbar datamaskin, uten tastatur og mus, fremfor å være en forstørret iPhone, noe den ser ut til å bli.

Så hva er konklusjonen, iPad, unødvendig dings eller revolusjonerende nyskapning? Min dom er, iPad, er foreløpig unødvendig dings med potensiale til å bli en revolusjonerende nyskapning.

Jeg er motstander av slanking. Det betyr ikke at jeg er motstander av å trene og spise sunt. Men jeg mener at man skal gjøre det fordi trening og et sunt variert kosthold er bra i seg selv og ikke fordi man ønsker å gå ned i vekt. Likevel er jeg litt for at det skal være greit å trene enda litt hardere og spise enda litt sundere i januar for å gjøre opp for de syndene man begikk i siste halvdel av desember. En annen ting jeg er litt for er å leve litt trangere i adventstiden, i det minste i matveien, men det er et tema for en annen gang.

For å summere opp, jeg er mot slanking, men likevel for fjerning av helligdagsfett. At jeg, som av en eller annen merkelig grunn har gått ned i vekt i løpet av julen, nå har bestemt meg for å gå inn for å forsøke kvitte meg med noen overflødige kilo sånn på nyåret, er noe jeg ikke helt føler at jeg kan forsvare, selv med januarklausulen i min slankemotstand. Men sånn er det nå.

Det har seg nemlig slik at et halvår med betraktelig romsligere økonomi, mye stress, lite tid og mange raske karbohydrater inntatt i rasende fart på vei fra et sted til et annet, har fått sitt utslag i en noe større livvidde. Også har det seg jo sånn at den livvidden ikke var faretruende liten sånn i utgangspunktet. Så nå har frk. Andreassen, frk. “jeg er fornøyd med meg selv uansett hvordan kroppsfasongen skulle utvikle seg”, frk. “så lenge du spiser noenlunde sunt og holder deg i bevegelse, så er det ikke så farlig”, konkrete planer om å gå ned minst ti kilo i vekt.

Mat i Japan.

At Japanere er gale er et faktum få vil disputere, det at de eter ål er enda et bevis på dette. Jeg kjenner til to folkeslag i verden som spiser ål, japanere og tyskere, og at tyskere flest, med noen unntak så klart ( når jeg sier unntak så sikter jeg til deg Daniel), har en bitteliten skrue løs, det er nok de fleste nordmenn enige om. Men tilbake til japanerne, Japan og mat er et tema jeg ikke har belyst enda, men gjerne vil se litt på. Til å være kjent for å ha et av verdens beste kjøkken, så putter disse små menneskene i seg mye rart. For eksempel (kanskje et dårlig eksempel, siden jeg er litt for denne, men...) japanere er veldig glade i bløtkokt egg, da mener jeg ikke bare at plomma er bløt, jeg mener at hviten så vidt har blitt hvit, og de putter bløtkokt egg på en rekke ting der du og jeg ville si at bløtkokt egg ikke hører hjemme, gjerne oppå diverse typer vestlig mat, Vil du ha en pizza? Værsågod og ha et bløtkokt egg på! Biff? Bløtkokt egg? Pasta, nudler, en eller annen risrett, la oss putte et bløtkokt egg på toppen. Jentene sa til meg en av de første dagene at jeg ikke måtte bestille noe med bløtkokt egg på, men siden jeg er ulydig og siden jeg er nesten like glad i bløtkokt egg som japanere, så gikk jeg for en pizza med bløtkokt egg på sist vi var ute og det var veldig godt.

Da er det andre ting japanerne putter i seg som ikke faller like mye i smak hos vestlige ganer. Tørket blekksprut som snacks, virkelig? Hmm.... lurer på hva slags smak vi skal ha på dette potetgullet, la oss søte det eller ha på pizzasmak. Hmm... hva kan vi gjøre med sukkerertene? La oss lage snacks av dem, om det smaker vondt så er det ikke så ille.

La meg ikke starte på pastaen her. Om du går på en rein pastarestaurant så er det greit. Japenerene har stor tro på spesialister når det kommer til matlagning, så om du kommer på en italiensk restaurant er det stor sjanse for at fyren på kjøkkenet er italiener, går du på en gresk restaurant er han greker, fransk er han franskmann, o.s.v. Så å bestille pasta på en italiensk restaurant her i landet er rimelig trygt, men hvis du bestiller pasta på en vanlig restaurant så er sjansene store for at det du får servert ligner på en nudelrett, men at det virker som om kokken har gått tom for nudler og puttet nedi spagetti i stede. Det er ikke veldig heldig.

Når det kommer til godterier, så er det veeeeeeldig mye her som har jordbærsmak, jeg vet ikke om det er fordi japanere er veldig glade i jordbær eller om det er fordi jordbær gir rosa farge, for en ting er sikkert, japanere er veldig glade i rosa.

Og hva er greia med alle automatene? Brusautomat, iste, iskaffe, varm te, varm kaffe, øl, ferdig blandede drinker, varm mat, kald mat, røyk, undertøy, godterier (eller snarere vondterier når det kommer til mye av det) og det meste annet du kan tenke deg bare du går riktig sted, japanere er glade i automater. Det morsomste når det gjelder automatene er at både røyk- og alkoholautomatene står ute på gata der hvem som helst kan få tak i dem også står det et klistremerke der det står at det ikke er lov å drikke eller røyke før man er tjue. Tenk deg åssen det ville gått i Norge, det ville jo ikke gått, men her har jeg enda ikke sett en mindreårig nærme seg en av de automatene, selv om jeg har vært på utkikk etter det. Selvfølgelig er det mindreårige som benytter seg av dem, det skulle nærmest bare mangle, men jeg tror ikke at det er på langt nær like stor andel av ungdommene her som gjør det som det ville ha vært i Norge dersom vi hadde samme system.

Isteen og iskaffen her er forresten usøtet, noe som passer meg veldig godt, siden jeg hadde foretrukket om det var tilfellet i Norge også, men noe jeg ikke liker er at når du bestiller iskaffe på restaurant så får du som regel kald trakterkaffe med is i og melk ved siden av. Det smaker helt greit, men det er som regel ikke det jeg ville ha.

Det har blitt veldig mye god mat her, ikke missforstå, men det har også blitt en del overaskelser både positive og negative, desverre så har det ofte vært sånn at jeg har vært så sulten når mten kommer på bordet at jeg helt glemmer å ta bilde av den, men her er noen bilder.