Denne bloggen er ganske død, jeg blogger nå her !

Mai 2011

En bok, flere bøker...

Mange av de bøkene jeg har lest i det siste er skrevet av folk som selv har valgt å publisere dem på Kindle store. Enkelte av de, som bøkene til Amanda Hocking, hadde spennende nok plot, men bar preg av å være skrevet av og for unge hormonfylte piker. For å si det med andre ord, i beste fall middelmådig litteratur som surfer på vampyrbølgen. Det at dama først nå har fått kontrakt med en stor utgiver, tror jeg kommer av at hun har fått stor suksess på tross av at bøkene hennes på ingen måte er noen kunstverk.

På den annen side har du forfattere som Karen McQuestion som skriver vidunderlig vakkert, sårt og skjørt, men likevel sterkt og gripende. Hennes A Scattered Life har et plot som burde ha fått meg til å miste interessen halvveis ut i første kapittel. I sted ble det en bok av den typen du sniker deg til å lese mellom forelesninger og på bussen selv om du bare skal to stopp, fordi du ikke klarer å vente til du kommer hjem. Etter min mening skal man være en ganske kapabel forfatter for å skrive en historie om tre helt vanlige liv og samtidig klare å binde leseren fra første til siste side. Anbefales.

Selvpublisering av bøker i den skala man kan gjøre på Kindle store er en relativt ny greie. Aldri før har så mange forfattere, med så få middler, gitt ut så mange bøker, på så kort tid. Det er lenge siden forfattere tok i bruk nett for å promotere seg selv. Lenge før bloggfenomenet ble allemannseie brukte unge skribenter blogger for å vise omverdenen hva de har kommet opp med. Jeg er selv en av mange som spydde ut halvdårlige dikt og litt småtullete noveller på livejournal, lenge før folk flest hadde den fjerneste anelse om hva en blogg var. Men nå er det nå en gang sånn at det er de aller færreste av oss som gidder å lese en hel bok i bloggform, jeg gidder i alle fall ikke. Og selv om du skulle bestemme deg for å legge ut en bok på bloggen din, så er sjansene store for at det slettes ikke er så mange som slumper til å finne den.

Selv med et godt manus er det ikke alltid så lett å bli publisert, manuset ditt må havne på skrivebordet til riktig person i riktig forlag for at det skal skje. Det er nok enklere å gjøre det selv, det vil si sjansene er større for at du får det til, men du må likevel jobbe adskillig hardere. Felles for de som har publisert bøkene sine selv på nett er at de har betalt noen for å være redaktør for bøkene sine. Bortsett fra det har de stort sett gjort alt selv. Mange lager til og med sine egne forsider, med varierende hell.

Så hva synes vi om selvpublisering på nett? Jeg tenker at det nok at terskelen for hva som gies ut nok blir lavere. Det er med selvpubliserte bøker som det er med selvpublisert musikk, enkelte mennesker burde kanskje tatt hintet når ingen ville gi dem ut. Men sånn som med musikk så kan man finne mange perler som ellers ville ha vært skjult for allmennheten. Det er jo også sånn at mange av de som gir ut på egenhånd, ikke an gang gidder å prøve veien via et forlag. Hvorfor skulle de det? De har tro på sitt eget arbeid og dessuten kutter de ut mellommannen, får mer av overskuddet selv og kan prise bøkene sine lavere slik at flere har råd til å kjøpe dem.

Nå må det sies at selv om jeg er forelsket i Kindle store, så kommer jeg aldri til å slutte å kjøpe bøker trykt på papir, det er noe eget med det. Og der er det et minus med selvpublisering. Selvpubliserte bøker kan endten bare kjøpes elektronisk eller i paperback, og det er kanskje et tap.

Likevel, selvpublisering, konklusjon: FOR!

Selvrefleksjon, smelrefleksjon.

Refleksjonsstarter kaller de det og ber deg svare på alle mulige spørsmål, hva du kan, hva du vil lære, hva du er flink til, hva du ønsker å bli bedre til. Selvrefleksjon er enkelt når det bare er for deg selv i dine egne tanker. Jeg liker å tro at jeg er et relativt reflektert menneske som er veldig klar over hva jeg kan og ikke kan og hva jeg helst burde vært bedre til. Men når jeg skal sette det på et papir og andre mennesker skal lese det, da er det ikke enkelt. Også er det noe med det at vi kvinner fort bare legger merke til de negative sidene ved oss selv. ”Er du en god lytter.” Jeg er vel det, men jeg er redd for å stille påtrengende spørsmål, så når noen forteller meg noe så svarer jeg heller med en anekdote fra mitt eget liv enn å spørre ”og hvordan føltes det?” eller ”og hva tenker du rundt det?” også klarer jeg å dra samtalen inn på meg selv om jeg egentlig ikke mener det. Jeg liker jo egentlig ikke å snakke om meg selv en gang, men gjør det til stadighet.

Det er det jeg gruer meg til ved dette semesteret, alle gruppesamtalene, all følingen, jeg vet ikke helt om jeg liker det. Det er ikke det at jeg ikke er et følelsesmenneske, hva nå enn det måtte bety, eller at jeg ikke kan snakke om følelsene mine. Jeg kan det, jeg synes noe av det verste som er i verden er å måtte fortelle folk hvor mye de betyr for meg, men jeg gjør det, og utover det så mener jeg at jeg er ganske god til å snakke om følelsene og tankene mine. Jeg vil bare gjøre det på eget initiativ, ikke i en gruppesamtale med folk jeg knapt kjenner og uten at jeg har noen som helst kontroll på hvor og når. Det er kunstig og det virker bare feil på meg. Men er det ikke dette jeg har etterlyst siden dag en på Teologisk Fakultet? Et fora for å lufte tanker rundt eget studie og sin egen fremtid som prest? Jo, men likevel, jeg gruer meg virkelig.

Tilbake til refleksjonen, den faglig sådan, jeg sitter her og tenker ”Shit, jeg husker ikke hva jeg kan?” Vi ble anbefalt å kanskje jobbe med det i grupper, jeg la ut en generell kommentar på facebook av typen ”De som vil kolokviere litt over refleksjonen kan møte meg der og der, da og da.” og ingen møtte opp. Kanskje en annen, ikkefaglig, ting jeg må jobbe med, bli flinkere til å be om hjelp.

Jeg kan hvis jeg vil, da får jeg det til.

"Yes we can!" sa presidenten, "No, he can't!" skrev klassekampen og la vekt på at demokratene kommer til å gjøre det dårlig i valget i USA i disse dager. Jeg har ikke fulgt så mye med, min interesse for amerikansk politikk dabbet av for alvor når jeg innså at heller ikke denne presidenten ville forandre verden noe nevneverdig til det bedre, så jeg har ikke fått helt med meg hvordan det gikk. Men jeg regner med at Klassekampen fikk rett, det hender av og til at de gjør det.

Dette skal ikke handle om presidenten, dette skal handle om meg, så egosentrisk er jeg at jeg skriver om meg selv i min egen blogg. Det skal handle om at "Yes I can!" "Ja, ich kann", "Je peux oui", "ναι μπορώ να", "Ja, eg kan!"

Den siste månedens harde jobbing med å forsøke å svare så godt som mulig på spørsmålet om teologiens plass ved universitetet, har mildt sakt gått ut over jobbingen med pensum. Jeg har fått lest nesten alt jeg skal, men skrivingen har det blitt så som så med. Så, selv om jeg har gjort en meget god jobb (bare for å skryte litt) med å forsvare fakultetet som jeg er så glad i, har jeg vært aldri så lite bekymret for min egen plass ved det samme fakultetet i fremtiden.

Men så... men så, fikk jeg lov til å skrive semesteroppgaven min om teologiens plass på universitetet, ikke bare det, jeg fikk beskjed om at dette var et veldig godt tema for en semesteroppgave i det faget jeg tar inneværende semester. Jeg skal si deg det ble jubel på mitt lille kontor. Det var godt det nærmet seg litt utpå kvelden når jeg fikk beskjeden, for jeg løp ut i gangen og hoppet litt opp og ned mens jeg hvisket, så intenst det er mulig å hviske, "Jeg får lov, jeg får lov, jeg får lov!" og hadde det vært litt tidligere på dagen så hadde vel halve fakultetet (i det minste den halvdelen som ikke kjenner meg så godt) trodd at det hadde tørna for den stakkars TSU-lederen.

Så jeg kan, hvis jeg vil så kan jeg, og det vil jeg og jeg kan hvis jeg vil og da får jeg det nok helt sikkert til. Å skrive en heidundrende god oppgave mener jeg. Jeg går for en A, en stor A som helt sikkert hadde fått et pluss foran seg hvis jeg gikk på skole i Amerika, en sånn A går jeg for. Ønsk meg lykke til!

15 vs 25

Forskjellen på å være 15 og 25 er at, når du er 15 har du til vanlig på deg alt du har av sminke i sminkepungen og når du skal på fest tar du på et ekstra lag av alt sammen. Mens når du er 25 og skal på fest, så hender det at du gidder å ta på maskara på øyevippene under øyet også.
Når du er 15 så bryr du deg egentlig om hva foreldrene dine tenker om deg, men du oppfører deg dårlig mot dem for å bevise for deg selv og verden at du ikke gjør det. Når du er 25 så betyr det ikke så mye fra eller til hva foreldrene dine synes, derfor gidder du ikke å gjøre noe for å provosere dem for det er ikke verdt bryet.
Når du er 15 er du ung nok til at det ser bra ut med din helt egne crazy individuelle stil, men du er for ung til å tørre. Når du er 25 er du gammel nok til å tørre å ha din helt egne crazy individuelle stil, men du begynner å bli for gammel til at det ser bra ut.
Når du er 15 er du for ung til å komme inn på alle de kule konsertene, når du er 25 er du for gammel til å orke.
Når du er 15 føler du at du er voksen og verden er urettferdig som ikke ser deg som det, når du er 25 føler du at du fortsatt er et barn og verden er urettferdig som ser deg som voksen.

Klippe sauen, vaske ulla, karde ulla og spinne han til tråd!

Jeg tenkte at jeg skulle begynne å spinne mitt eget garn. Det skal visst ikke ta lang tid før du blir like god som denne damen:

HATER FRONTER !!!

Noen ganger er min egen dumhet overveldende.

To tusen ord om Augustin, synd og nåde. To tusen ord om en mann jeg har skrevet kanskje tjue tusen ord om før, piece of cake. Jeg bare lurer på en ting, en bitteliten ting, hva var det med meg som fikk meg til å tenke «Hmm... nå skal jeg pakke bort noen bøker. Hmm... hva skal jeg pakke bort tro? Jo, la meg meg pakke bort alle originallitteraturen jeg har av Augustin»? Jeg skal tross alt bare studere teologi fire år til, hva skal jeg med Augustin sine tekster? De er jo totalt unødvendige. Har du hørt på makan? At det går an å være så dum. Ikke bare har jeg pakket bort Confessiones, jeg har også lånt bort den utgaven jeg har av ‘Evil in western tradition’, eller hva den nå heter, som har utdrag fra Augustins tekster om synd. Jeg er så sinna på meg selv akkurat nå, men på den annen side, dersom jeg hadde hatt alle tekstene jeg følte at jeg trengte, så ville det være veldig vanskelig å begrense seg til to tusen ord.

Det er en første gang for alt...

... Altså, jeg mener ikke at alt bør prøves en gang, selv om noen gjør det. Jeg mener slettes ikke at alt må gjøres minst en gang, det jeg mener er at dersom man gjør noe nok ganger (i dette tilfellet: drikker for mye alkohol), så må man ta konsekvensene av det ( bli skikkelig fyllesjuk og spy dagen derpå).

Undertegnede har frem til nå kunnet skryte av at hun har vært fyllesjuk, men aldri spydd dagen derpå. Hun har spydd på fylla, å ja da, opptil flere ganger. Hun har spydd på fylla for så å drikke mer og spy enda mer, det har forekommet. Hun har spydd på fylla for så å legge seg og så stå opp igjen en time eller så senere og drikke enda mer (dog ikke spy en gang til), det har skjedd ved et tilfelle. Men hun har aldri før drukket, gått å lagt seg, våknet dagen derpå, vært våken i flere timer og så spydd.

«Da har hun heller aldri vært ordentlig fyllesjuk» sier du? Å jo da, hun har våknet opp kommet seg omtrent så langt som til badet, tatt en kort dusj, for så å gå tilbake til sengen og ligge i fosterstilling resten av dagen, mens hun har vugget frem og tilbake og døset inn og ut av en hvileløs søvn. Opptil flere ganger. Men aldri har hun spydd dagen derpå, før på søndag. På søndag var undertegnede bittelitt spysjuk.

Siden dette aldri har skjedd før, prøvde hun (i likhet med Dylan Moran i klippet under) å overbevise seg selv om at det nok var noe hun hadde spist, men hun klarte ikke å lure seg selv. Og etter seks og et halvt år (for frøkna var selvfølgelig aldri full før hun fylte atten :P) med fyll og fanteri, så var det vell på høy tid sier du?

Jeg (nok prat om meg selv tredjeperson nå) har merket meg at fyllesjuken blir verre med årene. Før kunne jeg gå skikkelig på flatfylla, legge meg, stå opp om morgenen å føle meg helt utafor og så være helt fin igjen litt utpå dagen. Det skjer aldri lenger. Jeg har snakket med andre som også aldri pleide å bli fyllesjuke, som plutselig har gått på en smell og etterpå blitt skikkelig dårlige hver dagen derpå. Hvis dette viser seg å være trenden heretter, så tror jeg at jeg kommer til å seriøst vurdere å slutte å drikke for godt.

En annen ting jeg har merket meg er at stoppknappen min, som tidligere alltid slo til på et visst punkt, nå bare funker av og til. Før kunne jeg drikke en viss mengde også visste jeg med meg selv at jeg ikke burde drikke mer, det hendte så klart at jeg likevel drakk mer, men kroppen sa i det minste fra. Nå er det ikke alltid at kroppen sier fra mer, noen ganger gjør den det, noen ganger ikke. På lørdag kveld sa kroppen ikke fra, det ene øyeblikket var jeg nesten edru, det neste var jeg hinsides. Som sakt, jeg håper ikke dette er begynnelsen på en ny trend.

Men det er ikke det verste, som herr Moran sier, det verste er at du våkner om morgenen og tror at du er helt fin!