Something's got to give!

En pust i bakken, den første på det som virker som uker. Dagene flyter i hverandre, de er fylt opp av møter, forelesninger, saksdokumenter og pensum. Noen ganger har jeg tenkt at humøret mitt er veldig skiftende, før jeg kommer på at de ikke var i dag tidlig jeg var sur, men i går. Det går med to liter kaffe om dagen, minst, og jeg har ikke tid til å spise skikkelig. Sant og si så har jeg en stødig diet bestående av kaffe og lite annet, også en og annen øl utpå kveldinga da, dersom jeg ikke går rett hjem og stuper i seng.

Det rare er at jeg stort sett ikke føler meg utslitt, men full av liv og energi. Jeg kan ikke huske sist jeg var så fornøyd med livet, kanskje er det fordi jeg ikke har skikkelig tid til å tenke. I’m a girl on a mission, eller noe sånt. Jeg har et mål, de tingene jeg gjør har en mening og jeg kan se resultater. Det er ofte sånn når du studerer at du ikke helt klarer å se relevansen av det du jobber med. For eksempel kan det være vanskelig å se for en teologistudent hvorfor det skal være viktig å vite hvordan kirken fungerte i middelalderen for å bli en god prest. Det er ikke det at det ikke er interessant, men hvor er relevansen? Eller forresten, relevansen er der også, men hvor er den praktiske nytten? Nå gjør jeg ting, jeg sitter i møter, snakker med viktige mennesker og påvirker ting. Jeg kan observere at ting skjer.

Men selv om jeg ikke føler meg utslitt, så vet jeg at jeg er det. Jeg vet at dersom jeg ikke får en real pust i bakken snart. En pust i bakken som varer lengre an de to timene jeg har til rådighet fordi jeg møtte opp til et møte som ikke er før i morgen. Så kommer jeg til å falle mot en imaginær avgrunn. Få et realt slag i tryne. Møte den berømte veggen. Virkeligheten kommer til å fare hardt og brutalt innover meg og jeg kommer til å innse at døgnet bokstavelig talt ikke har mange nok timer. Ikke som en beskrivelse av hvor mye jeg har å gjøre, men som et faktum. Det kommer til å være for mye å gjøre til at jeg får tid til alt.

”Prioriteringer frøken Snupp!” ville mor mi ha sakt om jeg ringte henne og luftet tankene mine. ”Du sitter snart i alle utvalg, arbeids- og ressursgrupper som er nede på det universitetet, ’nei’ er et ord du må lære deg!” Og der har vi det, det er kjernen til alt og intet ’Something’s got to give!’ På et eller annet tidspunkt må jeg lære meg å si nei, selv om jeg elsker det. Jeg elsker alle vervene mine, jeg stortrives og så langt har jeg klart å sjonglere det. Studiene, jobben, vervene og privatlivet. Men nå må jeg si stopp, ikke mer nå, ikke mer nå frøken Snupp, da sprenger hodet ditt!