Det var da også en begynnelse, tenkte herr Andersen i det han så frontlyktene komme mot ham i en rasende fart. Det var akkurat det han tenkte, for det var sånn Andersen var. Andersen var en optimist utenom det vanlige, han så aldri endelser, bare begynnelser, fordi for Andersen var en hver slutt en begynnelse på noe annet. Hver morgen når han sto opp så tenkte han på det som begynnelsen på resten av hans liv, og når han la seg om kvelden så tenkte han på det som begynnelsen på en god natts søvn som skulle gå over i begynnelsen på en ny dag. Så når Andersen så frontlyktene på bilen komme mot ham i for stor hastighet til at han kunne reagere, så tenkte han ikke at dette var slutten på livet, men snarere begynnelsen på døden. Dersom det skulle vise seg at det ikke fantes noe liv etter døden, så hadde altså Andersen blitt en meget skuffet mann. Ikke for det, da hadde det jo heller ikke vært noen Andersen som kunne ha blitt skuffet.
Nå hadde det seg jo slettes ikke sånn at Andersen alltid hadde vært en usedvanlig optimistisk mann, snarere tvert om, men livet hadde lært ham at dersom man bare så de negative sidene så var det ikke mye til liv å snakke om. Tidligere hadde Andersen begynt hver dag med et stilferdig ønske om å slippe å begynne dagen, det var den gang da livet hans stort sett besto av å lage statistikker ut av spørreskjemaer som folk hadde fylt ut. Hans store ønske om å slippe å stå opp av sengen hadde mye å gjøre med at han ikke hadde noen videre stor interesse for å finne ut om folk foretrakk brunost fremfor kaviar på brødskivene sine, eller om folk som het Per og var fabrikkarbeidere oftere stemte Arbeiderpartiet enn folk som het Ola og jobbet som avløsere på gård.
Altså hadde her Andersen på denne tiden et meget kjedelig å forutsigbart liv, og han hadde nok ikke syntes det var så forferdelig dersom det plutselig skulle ta slutt en dag. Men det var ikke det som skjedde, det som skjedde var noe helt annet og mye mer spennende.
En dag, ikke lenge etter hans femtiende fødselsdag skjedde det som skulle forandre herr Andersens liv for alltid. Den dagen fant herr Andersen Gud i en kakeboks. Selvfølgelig var det ikke slik at herr Andersen åpnet en kakeboks og inne i denne kakeboksen satt Gud. Hvis det hadde vært tilfellet så hadde nok også det forandret herr Andresens liv for alltid, men på en helt annen måte. Dersom det hadde vært tilfellet så hadde nok herr Andersen blitt sperret inne på et sted med myke vegger og pleiere med forståelsesfulle stemmer som snakket til ham som et barn. Nå er det heldigvis ikke slik at herr Andersen bokstavelig talt fant Gud inne i en kakeboks, men han fant en gammel kakeboks som hadde tilhørt hans bestemor en dag han ryddet på loftet, og det å se den kakeboksen ga ham en opplevelse som satte igang en prosess i ham som til slutt skulle føre til at han noen uker senere kom frem til den konklusjon at han hadde funnet Gud. Det igjen satte igang den prosessen som etter sin tid skulle føre frem mot herr Andersens forandrede og uhorvelig positive holdning til livet.
Han skulle komme til å tenke på den dagen da han fant kakeboksen som den første dagen i sitt nye liv, og det var i forlengelse av dette at han skulle komme til å tenke på hver lille ting, hvert eneste sekund av tilværelsen som en ny begynnelse. Så derfor var det siste herr Andersen tenkte før bilen traff ham i nitti kilometer i timen: «Jaja, det kommer til å bli litt av en omstilling, men det er nå likefullt en begynnelse!»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar